Marimekko-utstilling

Fredag den 18. mars dro vi til Stavanger kunstforening for å se på tre utstillinger som fant sted. Først fikk vi se utstillingen "Celebert Taffel" laget av modisten Kirsti Nordberg Moe. Kirsti Nordberg Moe lager originale håndsydde hatter av veldig god kvalitet og driver Atelier Kimono på Stord. Hun har blant annet levert hatter til dronning Sonja i flere år.

I utstillingen Celebert Taffel hadde Kirsti Nordberg Moe dekket et helt bord ved hjelp av hatter. Det er dekket på veldig høytidelig og formelt, modisten har blant annet brukt hatter til å stilisere lys på bordet, og  perler i glassene som skal forestille champagne. Hun har også laget noen tiaraer med personlige detaljer som ligger på tallerkenene og som skal indikere hvilken prinsesse det er dekket på til. Nesten som bordkort. Rundt bordet var det utstilt flere ulike hatter fra forskjellige stilepoker. det var blant annet hatter inspirert av Nefertiti fra oldtiden i Egypt, Jesus's tornekrans eller typisk 1920-stil.

Den neste utstillingen vi fikk se, var det den svenske kunstneren Fredrik Lindqvist som stod bak. Fredrik Lundqvist har benyttet seg av en slags lappeteppeteknikk og grafisk trykk på tekstil for å få fram motivene i bildene sine. Temaene i bildene hans varierer fra ville dyr som tigre og løver til hverdagslige eller kinkige situasjoner. Lundqvists bilder fremstår veldig humoristiske, fargesterke, tegneserieaktige og litt surrealistiske. Dette var en helt ny måte å lage kunst på for meg, men jeg likte veldig godt uttrykket det fikk frem.

Til sist kom vi frem til selve Marimekko-utstillingen. Marimekko betyr "Maris kjole", og er et finsk firma som ble startet i 1951 av Armi Ratia, som leide inn finske designere til å tegne mønstre. Selv om stilene har forandret seg gjennom tidene, har Marimekko alltid satset på enkle, funksjonelle klær og tekstiler med abstrakte mønstre og kraftige farger.

I utstillingen var det mange fine mønstre, fasonger og farger å se. Jeg liker mange av Marimekkos mønstre fordi de er enkle og harmoniske med et spennende retropreg. Marimekko har klart å forandre designene opp gjennom årene, men har likevel greid å beholde individualiteten. Marimekko designer for det meste klær og tekstiler, men også servietter, kjøkkenutstyr, servise, møbler og diverse.

St Vitus katedralen

Etter at vi hadde kommet hjem fra den herlige fem-dagers klasseturen vår til Praha, satt jeg igjen med spesielt sterkt inntrykk fra besøket vårt til St. Vitus katedralen.
St. Vitus katedralen er den største og viktigste kirken i Tsjekkia, og er også setet til Prahas erkebiskop. Kirken står gjemt bak murene til borgen i Praha, og gjemmer på kister til mange gamle bøhmiske konger. Katedralen ble først bygget i 925 av Wenceslaus som var hertugen av Bøhmen. I 1060 bestemte prins Spytihnev II seg for å bygge katedralen større, siden han mente den nå var blitt for liten. I 1344 ble katedralen bygget om for siste gang, og ble seende ut slik den ser ut idag.

St. Vitus katedralen er en fryktelig stor kirke som fort kan virke veldig overveldende. Når vi var inne i borgen, var jeg ikke klar over at det skjulte seg en katedral bak den ene veggen. Kirken kom dermed veldig brått på, og forsterket inntrykket av at den var veldig stor og mektig. Forsiden på kirken er utsmykret med et stort rosevindu og mange utrolige detaljer i gotisk stil. Detaljer rundt døren, rundt vinduer, i tårnene, statuer og rennene som skal holde ondskap ute, her hadde ikke tsjekkerne spart på noe.
Og som om kirken ikke virket stor nok fra utsiden, ble den bare ennå større når vi kom inn. Himmelhøye søyler, karakteristiske buer i taket og fantastiske glassmalinger ga meg assosiasjoner til middelalderske eventyr ala Ringenes Herre. Det er jo også verdt å nevne at selveste Alfons Mucha står bak det ene av glassmaleriene.

Det har blitt sagt før, men jeg sier det bare igjen: St Vitus katedralen er et utmerket eksempel på gotisk arkitektur og har inspirert flere arkitekter og kirker verden over.

Leila Hafzi

Leila Hafzi er en norsk klesdesigner fra selveste Stavanger som viste sin første kolleksjon i hjembyen i 1997. Siden da har det bare gått fremover med designeren som legger stor vekt på at alle klærne skal være organiske og etisk produserte. Hafzi har blant annet kledd opp norske kjendiser som Lene Aleksandra og Triana Iglesias. Leila Hafzi blir stadig mer internasjonalt. I 2007 vant hun prisen "Designer of the year" og i tillegg er hun den eneste norske designeren som har designet et antrekk for nettbutikken La Redoute. Nå lanserer hun klær både i Paris og New York.

Leila Hafzis signatur er lange flagrende gudinne-kjoler, og jeg synes de er utrolig nydelige. Mange av kjolene er fargefulle, feminine, flagrende, vektløse, og ser ut som noen drømmer å bære. Noe som kjennetegner Leila Hafzis typiske kjolestil, er at de er lange, gjerne flere lag, løstsittende med lange løse volanger. Ingen av kjolene er utfordrende eller ettersittende på noen måte, men fremhever det vakre med de kvinnelige formene. Fargene som går igjen hos Hafzi er utrolig flotte, sterke turkise farger, blåfarger, rødt, gult, grønt og vakre flerfargede mønstre. Jeg mener at kjolene passer best til sommerbruk, da de fleste passer perfekt til solbrun hud og løst solbleket hår.

Persepolis- Serieglobus- Tegneseriens skråblikk på verdens konflikter

Sist torsdag, 10. februar dro hele klassen til Kino Kino i Sandnes for å se på en utstilling som heter Serieglobus. Serieglobus er en samling tegneserier fra ulike tegneseriekunstnere verden over som omhandler noen av verdens konflikter.  Noen kunstnere har tatt for seg rasisme, hverdagslivet i fattige deler av Afrika, situasjonen under krigen i Afghanistan eller andre typer konflikter. I alt en veldig spennende samling av forskjellige tegneserier. Jeg synes tegneseriekunstnerne er dyktige som klarer å få fram så dype konflikter og store problemer ned på papir i så enkle former og farger. Dette er bra og lærerikt å lese, både for store og små.

Tegneserien som fanget min interesse var likevel Persepolis laget av Marjane Satrapi. Marjane Satrapi er en iransk kvinne som har vokst opp i en radikal familie og som stiller seg litt kritisk men humoristisk til iransk politikk og stiller spørsmål ved egen identitet. Vi får et godt innblikk i både livet til kunstneren og situasjonen i Iran. Persepolis ble første gang utgitt i Frankrike i 2002. I sine politiske tegneserieromaner beskriver Marjane Satrapi oppveksten sin i Iran etter revolusjonen. I 2007 ble det vist en film basert på tegneserieromanen Persepolis ved filmfestivalen i Cannes. Filmen ble veldig sterkt kritisert av iranske myndigheter. 

Tegneserien er laget i svart hvitt, og utformingen er enkel men stilren. Kvinnenes klær og hijab blir forsterket i svart hvitt, i tillegg til at poenget kommer lett fram. Jeg likte denne tegneserien spesielt godt fordi jeg liker spørsmålene kunstneren stiller. Jeg liker hvordan hun vinkler situasjoner, og jeg liker at hun er så modig at hun tør å gå offentlig ut med sine meninger og synspunkt.

CRW Nevinson - La Mitrailleuse 1915



La Mitrailleuse 1915



La Mitrailleuse, eller Machine-gun som det heter på engelsk, ble malt av Christopher Richard Wynne Nevinson i 1915. Nevinson ble født i England i 1889, og er idag kjent for å være en av verdens mest kjente krigskunstnere. Nevinson studerte ved Slade School of art og flyttet til Paris i 1912. Ved begynnelsen av første verdenskrig meldte han seg som frivillig ambulansesjåfør og hjalp det franske militæret. I 1915 ble han syk og måtte reise hjem igjen til England. Der stilte han ut sine første bilder han hadde malt fra krigen. I 1917 kom han tilbake til krigsfronten i Frankrike som en offisiell krigskunstner. 



CRW Nevinson



Nevinson hadde aldri mulighet til å sette seg ned å male selve situasjonene når de oppstod. Men han skrev notater og stolte på hukommelsen sin for å kunne gjenskape situasjonen på lerretet. Derfor er Nevinsons bilder ikke så naturalistiske og detaljerike, men mer stiliserte og uttrykksfulle. Nevinson oppdaget tidlig kubismen, noe som påvirket arbeidet hans i lang tid framover. Maleriene hans er impresjonistiske og beskriver hendelsene slik han opplevde dem.  Nevinson klarer å formidle en stemning og følelse i bildene som gir deg en slags følelse av å være med soldatene i virkeligheten. Machine-gun er hans mest kjente maleri, og skapte mange gode og dårlige reaksjoner i både Frankrike og England. Nevinson fikk kjempegod kritikk for at bildene hans klarte å fange realiteten av å være soldat under første verdenskrig. Men han måtte også tåle en god del ris for de modernistiske bildene sine. Mange mente at det var feil måte å illustrere krigen på og at det ikke var realistisk nok. Selv mente Nevinson at det ikke var mulig å illustrere så mye elendighet på en realistisk måte. Men etter hvert som Nevinson deltok i krigen, forandret bildene hans seg til å bli gradvis mer naturalistiske.

CRW Nevinson ble veldig påvirket av krigens ødeleggelser når han deltok ved fronten i Frankrike. På bildet Machine-gun ser vi tre franske soldater som gjemmer seg i en "dug-out" en grop med masse piggtråd rundt, som er til for å markere en grense og stoppe fienden hvis de prøver å ta seg over på den andre siden. Maleriet beskriver råheten og den kaldblodige upersonligheten som oppstår i krig. Bildet består av mørke farger. Soldatenes ansikter har varme farger mens maskingeværet og uniformene er malt i kalde farger.Bildet består av geomertiske flater som tar vekk individualiteten til de tre mennene. Maskingeværet hever seg over soldatene og får dem til å betjene seg som om de skulle være roboter. Den ene Soldaten blir i ett med maskinen.

Under ser du to andre bilder som Nevinson har malt.




Returning to the tranches 1914-1915

 


The road from Arras to Bapaume 1917

 

Bildeanalyse: "The lady from the sea" av Edvard Munch

The lady from the sea er et litt mindre kjent bilde av Edvard Munch. Det ble malt i 1896 og befinner seg idag på Philadelphia Museum of Art i Usa.

Maleriet forestiller en naken ung kvinne som ligger og støtter seg opp med hendene i en vannkant. Kvinnen har langt rødt hår med pene ansiktstrekk. Fargene på bildet er mørke og svale og forestiller sannsynligvis kveld eller skumring. det er enten soloppgang eller solnedgang, og solen lyser sterkt og reflekteres i det stille vannet. Vannet er helt stille helt til der kvinnen skaper bevegelse i vannoverflaten. Kvinnens hodet befinner seg omtrent på det gylne snitt. Landskapet er malt i kalde farger mens kvinnen og månen har veldig varme farger og lyser opp. Maleriet er ikke veldig detaljerikt, det er vanskelig å kunne se akkurat hva som befinner seg i bakgrunnen, men det ser ut som norsk natur og fjord. Det finnes heller ikke så mange symbol. Alt er veldig organisk og mykt.

Kvinnen ser ikke avslappet ut, men virker litt bekymret eller usikker i ansiktsuttrykket. Og hun virker forførende på en litt tilbakeholden måte. Bildet skaper en veldig mystisk stemning, og du blir dratt litt mot kvinnen. Med sitt lange røde hår kan hun faktisk minne litt om kvinnene fra andre bilder som Edvard Munch malte i denne perioden. Edvrad Munch malte ofte motiver som gjenspeilte hva han hadde opplevd eller følt, derfor synes jeg det er litt viktig å finne ut hva han opplevde i denne perioden av sitt liv.

Edvard Munch ble visstnok veldig forelsket i en kvinne ved navn Milly Thaulow da han møtte henne i 1885, og var helt fascinert av henne i flere år. Hun var gift med legen Carl Thaulow, men Edvard Munch møtte henne noen ganger hemmelig. Sannsynligvis kan det være henne han har malt her og andre steder. Derfor har han skapt en mystisk atmosfære i bildet som kan antyde at de bedriver noe ulovlig. Edvard Munch hadde et veldig delt syn på kvinner, han kunne forgude dem som madonnaer men samtidig føle seg som et offer for en forførende vampyr som ødelegger mannen. Det synes jeg kommer veldig godt frem i dette bildet. Du blir dradd mot kvinnen, men samtidig er du litt redd for henne også.

Til høyre ser du "Vampyren" malt av Edvard Munch i 1894 og "Ashes" malt av Munch også i 1894. Begge bildene beskriver menn som blir dradd mot- og ødelagt av en kvinne.
Synes du kvinnene ligner?

Andres Serrano- kontroversiell kunst

Andres Serrano er en amerikansk fotograf og kunstner som ble født i New York 15. august i 1950.

Aller mest kjent er han for de bildene han har tatt av lik, men tar også gjerne bilder av uteliggere, brannofre, par i kinky settinger og kkk-medlemmer. Andres Serrano bruker gjerne kroppslige væsker som effekter i bildene sine, for eksempel blod, sæd, urin og kvinnelig melk.

Kontroversiell kunst betyr noe som diskuteres og som det strides om. Det blir gjort for å provosere frem en reaksjon og for å få folk til å tenke. Derfor kan kontroversiell kunst gjerne oppfattes som voldelig, grotesk ekkelt eller uhørt.

Andres Serrano skaper kontroversiell kunst fordi han tar opp tema som de fleste vil verken vite, høre eller snakke om. Han tar bilder av situasjoner som provoserer frem forskjellige følelser og reaksjoner for eksempel at noe er ekkelt, fornærmende, uhørt eller fryktelig.